Nå har jeg gått på antidepressiva i litt over en måned. Det er ok. Jeg kjenner meg ikke like glad som i juleferien, men det er ok det også. Jeg har ikke like mye angst lengre. Jeg kan ta det med ro. På utsiden ser det alltid ut som jeg er rolig. Rolig og stille, det er det inntrykket folk har av meg.
Egentlig er jeg vel litt som Emil fra Lönneberget, bare ikke like barnevennlig. Den Norske Legeforening publiserte for ikke så lenge siden en artikkel om at de som er avholdsmennesker debuterer mye senere og er generelt mer deprimerte enn 'vanlige' folk. Jeg debuterte seksuelt som 14-åring og begynte å drikke rundt 9.-10.-klasse.
Når jeg ser tilbake skulle jeg ønske jeg hadde klart å verdsette folk bedre. La dem vite at jeg er der for dem, la dem dele historier og hemmeligheter med meg. Sånn som før. Det var en stund i 13-16-årsalderen da det så ut til at jeg skulle bli en annen person, en sånn jordnær kar som hadde god kontakt med de fleste.
Nå har det snudd seg helt rundt. Her jeg bor er det rotete. Jeg skulle ha skrevet den norsken i dag. Jeg sovnet. Jeg har ikke hengt opp klærne på tørkestativet. Det ligger tom emballasje over alt. Jeg lå og sov fra kl 18 - 22.
Jeg har blitt en sånn person jeg ikke skulle bli. Hvis det ender med at jeg dropper ut ser jeg for meg at løpet er lagt; depressiv NAV-er i enebolig som sykemeldt og ufør og aldri kommer seg videre. Jeg blir han onkelen som ikke er bra for onkelbarna mine.
Jeg vil være han karen som alltid har det ryddig hos seg, han som alle gleder seg til å komme på besøk til. Blå flanellskjorte og Lewis-bukser og ei dame som hører på metal. Gulvhøyttalere og 4K-TV. Bo i hytte til vanlig. Fibernett. Ikke gift, men likevel føle man hører sammen. Men det er bare drømmer.
Realistisk sett tror jeg det kommer til å ende med en toroms leilighet, asiaterdame og en katt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar