Jeg pleide å gjøre dette når jeg var yngre. Leke ute, hoppe fra stein til stein hvor det var stor fare for å ramle ned og brekke noe. Leke i nærheten av trafikken, gå på det smale 'fortauet' helt gjennom tunnelen, oppholde meg i nærheten av asylmottak hvor det bodde et rottereir av rusmisbrukere...
Nå gjør jeg ikke slike ting lenger. Pappa sier ofte at jeg må tenke gjennom hva jeg gjør fordi det ville stilt meg i et dårlig lys ovenfor en eventuell arbeidsgiver om jeg gjorde ditten og datten. Jeg vet ikke helt hvordan det har skjedd, men en rekke av hendelser i fortiden har gjort meg til et veldig stille menneske.
Om noen spør meg om noe svarer jeg på det de vil vite. Intet mer, intet mindre. I telefonen sier jeg hei og venter på at den andre skal si hei, så går jeg rett på det jeg ringte for. Jeg spør aldri folk hvordan de har det. Alle svarer jo bare "bra," uansett om det er sant eller ikke.
De siste to-tre årene har dagen gått ut på å våkne, være på skolen, dra hjem, være hjemme, gjøre lekser eller rydde (når jeg faktisk IKKE føler en trang til å sove...) og deretter legge meg. I helgene er det enten å være på hybelen alene og kjede seg eller dra hjem til mine foreldre og kjede seg.
Ei venninne av meg er ganske lik meg. Hun er på anstalt. Jeg tror det kommer til å gå samme veien for meg, bare saktere siden jeg er så ufordragelig lite effektiv når det kommer til å gjøre ting.
Når det gjelder at man blir gladere og får mer overskudd av å trene så kan jeg bekrefte at det er en effekt der, men den kommer definitivt ikke gratis, det kan jeg love deg.
Treningen er en av disse situasjonen der jeg av og til får et rush. Et rush av å lykkes med noe. Mestring. Ting jeg gjør for min egen del som JEG liker, som JEG føler at jeg har GRUNN til å føle meg happy for å ha klart.
Som da jeg på egenhånd innrømmet situasjonen min ovenfor foreldrene mine og vi kunne snakke åpent om det. Hvor raskt Helsevesenet var med å diagnostisere meg og å få meg på bedringens vei. Nå i det siste har det vært mindre forandring men så er behandlingen tross alt ment å vare i ni måneder og dette er midten av den tredje. Men det er en annen sak.
Jeg bare lurer; hva skal jeg gjøre etterpå? Kommer livet til å ta den retningen jeg syns det virker som alle andre har? Jeg er fullt klar over at man tenker så jævlig masse i ungdomstiden og at det er ingen voksne som ville ha levd ungdomstiden på nytt... Men, vil jeg faktisk se en mening i å være? Eller er jeg bare fordi andre forventer det? Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; jeg er sikker på at kontrasten mellom den gullkantede barndommen min og den trauste nåtida utgjør en så markant forskjell at jeg ser på nåtida som en ren tragedie.
Men den er jo ikke trist, den er bare uten bølger. Det skjer ingenting.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar