Tilbakefall

Jeg tror kanskje jeg har drukket på meg depresjon.
Russetiden skal være en stund der man har det gøy. Men, nei. Jeg vil ikke bare gå hjem når jeg er med de andre, så jeg er heller på campen og spiller glad. Det de ikke vet er at jeg føler meg som et spøkelse som ser på de andre ha det gøy.

Jeg pleide å føle meg bra når jeg drakk. Jeg fikk en slags varme over meg som sa at "dette er livet". Og det uten at jeg trengte å reagere med noen. På styggfesten spurte en av de gamle vennene mine fra barneskolen, ei jente jeg sa nei til tre ganger da hun spurte meg om vi skulle bli i lag og som jeg angrer på nå i ettertid, om vi skulle danse sammen. Vi danset kanskje en tre-fire minutter før hun gikk. Normalt ville jeg tatt det som et slags nederlag, men jeg følte ingenting og jeg syntes det var helt greit. Det var drikkingen.

Nå er det ikke sånn. Nå føler jeg meg bare mislykket. Jeg er en sosial imbesil som sjeldent klarer å ytre en hel, sammenhengende setning. Jeg holder meg stort sett til én jente i klassen i lunsjen, men er veldig stille hele tiden, uansett. Hun er på en måte skjoldet mitt, sånn at folk ikke skal prate om meg som "han som sitter alene hele tiden".

Jeg har ikke vært på Røde Kors på flere uker siden jeg ikke har EU-godkjent bil for tiden og jeg rett og slett ikke orker å ta bussen eller har lyst til å spørre de andre der om jeg kan sitte på med dem. De er veldig imøtekommende og hyggelige altså, det er bare meg som står i veien for å spørre...

I høst skal jeg starte i Forsvaret. Det gleder jeg meg til. Det blir bra å gjøre noe som føles meningsfullt! Norsken har ødelagt meg fullstendig, ingenting gir mening lengre. Jeg går media, ikke sant? Men i tillegg kommer den generell studiekompetansedriten man trenger for å få jobb. Jeg skjønner ikke hva arbeidsgiverne ser i det. Antakelig kun navnet uten å ha sett på innholdet. For det er et bra klingende navn, men det gir ikke arbeidsgiver noen arbeidsmessige fordeler. Det er mer imponerende med en ukes sommerjobb, for å si det sånn.

I følge SSB og NOVA som gjorde en undersøkelse i 2007 oppga 22% av nordmenn over 18 år at de føler seg ensomme. Kanskje ikke så rart når man i gjennomsnitt bruker 8 timer om dagen på såkalte sosiale medier. Jeg skal slette Facebooken min til sommeren. Kanskje jeg klarer å komme meg opp og fram. Særlig.. Ikke det jeg har hatt fokus på i mange år, nei... Apropos ensomheten vet pappa om det. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg var deprimert før vi snakket om det i leiligheten. Han begynte å skrike. Jeg har ikke sett han skrike før. Det vil si, bare gledestårer. Han har prøvd å hjelpe meg, blant annet med å melde meg inn i Røde Kors. Men jeg bare fucker det til sidn jeg uregelmessig møter opp.

Jeg lurer på nå til høst om det blir bedre. I den avdelingen i Forsvaret jeg skal til blir det mye kjøring. Jeg håper det blir minst mulig prating med umodne personer og personer som skal tøffe seg. Også lurer jeg på om siden Forsvaret vet om diagnosen min om jeg blir innkalt til psykolog? Jeg håper ikke jeg må avbryte tjenesten. I beste fall finner jeg grunnen til depresjonen. Jeg mener jo selv at det er en slags ond sirkel mellom den isolasjonen jeg har hatt fra andre folk på hjemstedet mitt, depresjonen og det å nå møte nye folk så sosialt rar som jeg er.

Jeg føler meg litt sånn som Rino i filmen/boka Fatso, men uten å være så pervo og ekkel. Nei, egentlig er jeg en slags Elling-figur. Ideelt sett hadde jeg bare kjørt bil. Hele tiden. Med mobilen på flymodus og ei jente jeg kan snakke med om løst og fast i passasjersetet ved siden av. Og så hadde vi stoppet på diverse rasteplasser og røyka og drukket Cola og spist "nedeboller" og hørt på metal.

Og som ikke det var nok med sosial awkwardness, depresjon, sosial angst har jeg også klart å skaffe meg pilondialcyste og skrittsopp. Og jeg aner ikke hvor den soppen kommer fra, kan den ha ligget latent siden februar? Og så kommet i mai? Man, I feel terrible og det er ingen som vet alt dette. Nærmeste familie vet om cysten og så er det noen få som vet om depresjonen. Alle gir faen i angsten. Jeg prøver også å gjøre det. Av og til har jeg fått sånne innkroppslige anfall der pulsen går i hundre og jeg prøver å ikke rope ut anstrengt til folk dersom jeg vil at de skal holde kjeft eller at det de sier er jævlig dumt. Det har gått bra til nå, har aldri gjort noe, men er redd det kommer til å bygge seg opp til noe alvorlig.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men jeg føler jeg har spydd ut nok eder og galle for i kveld og går og legger meg.