- Ikke bedre -

Av og til er det godt å skrive bare for og skrive. Men jeg har begynt å skrive, i stedet for å overspise. Det er min type lanke-kutting. Jeg har aldri syntes noe om det å kutte seg i håndleddet. Du må styre med så masse, passe på at det du skjærer med er skarpt, ha papir, og tørke seg etterpå. Samtidig så vises det etterpå.

Misforstå meg rett, jeg skjønner jo at det flesket som eventuelt har blitt til et tak over bilen mellom beina mine ikke akkurat er usynlig. Men folk tenker ikke på det som noe fælt. «Det er bare sånn noen ser ut». Jeg skulle i hvert fall ønske at ingen prøvde å få farfar til å tie da han påpekte at jeg hadde begynt «å få mage». Han hadde helt rett.

Om jeg hadde hatt fokus på å trene det bort da, hadde jeg kanskje ikke sittet her 5 år etterpå jeg ble diagnostisert som moderat til alvorlig deprimert med en enda større mage. Det skjedde liksom så gradvis, og plutselig merket jeg at selv klær i XL begynte å bli for trange.

Det var først da jeg innså hvor stor jeg hadde blitt. Det var da jeg skjønte hvorfor jeg aldri lenger hadde besøk, eller hvorfor noen aldri ba meg på besøk til dem.

Nå er det 2017, jeg har fylt 23, og har det egentlig ikke noe bedre enn da jeg var 13.