Å drikke blod

Jeg er jo faen ikke stabil! Har jeg noen følelser i det hele tatt? I dag i norsken var en av de settingene jeg innvendig eksploderte i angstanfall av da læreren spurte om jeg hadde gjort leksene. Men jeg var jo ikke sikkert selv en gang for hun babler som en foss og gjøremål kommer som en foss og jeg blander skole, fritid og alt i en røre. Men det kom ikke noen innvendig eksplosjon av angst, jeg bare ventet helt apatisk på neste setning. Og jeg fikk lov til å gjøre en av leksene i stedet for å gjøre alle tre men fikk beskjed om å gjøre den ene leksen perfekt.

Så kjørte jeg apatisk hjem i zombie-modus som om en robot kjørte bilen, hjem, gikk inn på do og lente hodet mot veggen og grein. Men hvorfor? Jeg vet ikke, de bare kom av seg selv. Jeg hadde ikke vondt, ingen hadde vært slemme mot meg. Ei venninne av meg som heter Catharina Angel Hansen/Tunstad sa det skjedde med henne også en gang.

Apropos det med det ustabile følelseslivet mitt kommenterte noen i lunsjen maten min, at svinestrimlene mine ikke var produsert på noen human måte, da sa jeg at det var dødt dyr jeg spise, det smakte godt, derfor spiste jeg det. Også som den nutcasen jeg er tenkte jeg på hvordan det hadde smakt hvis det var forskjellige dyr og mennesker. Ja, mennesker. Er det normalt?

Jeg klarer ikke spise grønnsaker, unntaket er poteter. Det bare går ikke, det smaker jord. Uansett om det vokser i jorda eller på trærne. Det er stygt. Jeg syns det er bedre å drikke blod.