- Ikke bedre -

Av og til er det godt å skrive bare for og skrive. Men jeg har begynt å skrive, i stedet for å overspise. Det er min type lanke-kutting. Jeg har aldri syntes noe om det å kutte seg i håndleddet. Du må styre med så masse, passe på at det du skjærer med er skarpt, ha papir, og tørke seg etterpå. Samtidig så vises det etterpå.

Misforstå meg rett, jeg skjønner jo at det flesket som eventuelt har blitt til et tak over bilen mellom beina mine ikke akkurat er usynlig. Men folk tenker ikke på det som noe fælt. «Det er bare sånn noen ser ut». Jeg skulle i hvert fall ønske at ingen prøvde å få farfar til å tie da han påpekte at jeg hadde begynt «å få mage». Han hadde helt rett.

Om jeg hadde hatt fokus på å trene det bort da, hadde jeg kanskje ikke sittet her 5 år etterpå jeg ble diagnostisert som moderat til alvorlig deprimert med en enda større mage. Det skjedde liksom så gradvis, og plutselig merket jeg at selv klær i XL begynte å bli for trange.

Det var først da jeg innså hvor stor jeg hadde blitt. Det var da jeg skjønte hvorfor jeg aldri lenger hadde besøk, eller hvorfor noen aldri ba meg på besøk til dem.

Nå er det 2017, jeg har fylt 23, og har det egentlig ikke noe bedre enn da jeg var 13.  

Da er det godt over et år siden jeg skrev her sist. Jeg har startet på universitetet. Nå skriver vi semesteroppgave. Alle unntatt én i gjengen skriver gruppeoppgave, jeg skulle ønske at jeg hadde valgt å jobbe for meg selv også. Det er treg fremgang i jobbingen hos oss og de jeg er på gruppe med er ikke særlig initiativstagende heller. Men det er vel en del av dette med sosialiseringen og å komme seg ut av komfortsonen. Det har jeg blitt mye bedre på. Jeg går ikke lenger på antidepressiva. Jeg har ikke snakket med lege siden jeg begynte å ta pillene og cysteoperasjonen.

Apropos komfortsone, jeg tror det var i juletider, så hadde kompisgjengen fra hjemplassen min en sammenkomst, en slags kosekveld der vi fortalte hva vi hadde gjort og sånn det siste året, jobb, skole og så videre. Bah, ennå en sånn statusjakt på hvem som landet den beste jobben og sånt. Hater det. Unntatt denne gangen så skulle det utvikle seg til å bli en særdeles personlig confession ring der vi snakket om problemer. Ekte problemer som mental helse og eget selvbilde. Jeg tenker ofte på den kvelden.

Venninna mi, som tok min jomfrudom og jeg hennes fortalte at dersom det var noe kunne jeg ringe henne. Jeg pleier ikke å ringe dem og prate å høre om hvordan de har det, ikke på facebook heller. Det hadde de gjort lenge med hverandre. Jeg har ennå ikke turt å ringe.

Jeg så nettopp en norsk film om liv og død og sin egen eksistens. Hva annet handler norske filmer om, liksom? Men denne var litt mer lettfattelig, jeg tror manuset var skrevet av en student. Filmen hadde meg seg Bolsø Berdal og Baasmo Christiansen, men det var lavt budsjett og veldig enkel filming så det var nok lenge siden de hadde filmet. Men uansett har jeg funnet ut noen ting ved å se filmen.

Vi får aldri vite hva som var grunnen til at hovedpersonen havnet på galehus (ingen spoiler, slapp av) eller hvordan den slutter. Det alle har til felles er at ting går rundt, i sirkler. Det er som regel ikke noe nytt. Og er det det, så blir de redde og trekker seg tilbake. Det er akkurat det som har skjedd med meg.

Jeg trenger nye inntrykk. Nye impulser. Å puste den samme lufta igjen og igjen vil til slutt ikke gå lenger, det blir det motsatte av hva jeg trenger. Det som gjør det vanskeligere er hele sosial-mentaliteten som er her oppe i nord. Alle snakker om deg. Hvis det blir sagt at du er ukul, forblir du det. Jeg trodde det skulle være slutt på det når vi rundet av videregående, men intet håp. Alle vet om alle her. Kjenner du den personen er du sånn, pleier du å være med den er du sånn.

Jeg vil ikke være i noen clique, jeg vil være med de jeg vil være med uten å få det slengt oppi trynet at "en sånn person er jeg". Jeg vil kjenne mange mennesketyper å rullere på hvilke personer jeg har noe med å gjøre. Også vil jeg gjøre forskjellige ting.

Jeg vil ikke være en sånn som går på universitetet og så drikker og fester i helgen og gjør akkurat det samme neste uke. Jeg vil dra på hyttetur en uke og gå tur med hunden til en i kollokviegruppen min.

Universitet, jeg trenger å komme inn på det - ikke bare for utdanningen og yrkeslivet mitt videre, men også for helsen. Både den psykososiale og fysiske delen. Jeg husker det så godt da pappa sa det rett ut til meg:

"Vi flyttet hit fordi du skulle få det så bra. Og det hadde du. Du hadde det bra. Men så ble du stor og trengte andre ting enn det jeg kan gi deg."

Advarsel:
Affeksjonsbasert innlegg.

Fyf, jeg er så jævlig lei av og være snill gutt, jeg tør ikke å tenke på hvordan det blir nå som det snart er jul. Jeg jobber på butikk. Er en god del i kassa og som mer eller mindre nyansatt er vel jeg en av de som blir der mest. Stressa julehorer og sure etterpådiltanes mannefaener. Når butikken stenger skal jeg gratulerer meg selv med ikke å ha drept noen. Med mindre jeg har drept noen. Da skal det bli godt å komme ut av skallet mitt. Har så lyst til å fortelle noen IRL om hvem jeg er, men her jeg bor kan jo faen ikke det siden de bondejævlene bare forteller det videre i den syke sosialkontoraktige syklubben sin. Jeg blir ikke forundret om jeg mister beherskelsen. "Heldigvis" har også sjefen (assisterende) ei kort lunte når det kommer til de sinnssyke kundene. Da tar han og går ut på bakrommet og puster ut og tar og "suck it up" og begynner på ny frisk. Jeg knasker beroligende i skjul for å prestere som forventet. Sjefen (altså, sjefssjefen) gikk på en smell forrige år rundt juletider, så jeg er veldig spent på hvordan det går for min del. Jeg tviler ikke på at jeg kommer til å begynne å grine eller slå til noen. Med dette i bakhodet blir jeg også presset til å søke på den jævla skoleplassen jeg må ha for å forbedre karakterene mine i norsk og matte. Og det er greit, greia er bare at når jeg skal gjøre disse tingene er det et faens mas rundt omkring, eller så finner jeg ikke papirene jeg trenger til eposten og når jeg finner de funker faen meg ikke skriveren, ikke kan jeg sende det jeg skal scanne på epost, ikke kan jeg bruke minnepenn og kabelen er satan meg helvetes i Gokk. I tillegg ser det ut til å gå jævla bra med de jeg har hørt er vennene mine. Jreg liker å bare kalle dem kontakter. Som jeg har minst mulig kontakt med. Egentlig vil jeg bare bli i ustand til at folk forventer ting av meg, kanskje jeg skulle fake et bilkrasj og late som jeg ble mongoloid eller hva det nå heter. Eller faktisk gjøre det. Jeg vil ikke dø, jeg vil ikke leve. Eller det som folk flest legger i å "leve". Jeg kunne egentlig bare kuttet ut alle jeg kjenner og hatt en asosial kjæreste. Jaaa..a...a.

Rykk frem til førstegangstjeneste!

"Rykk så tilbake, for vi har gjort en feil." Jeg skulle egentlig ikke ha blitt kalt inn etter sesjon del 2. Men det var en medisinstudent som var usikker på detaljer og nå står jeg altså uten skole og jobb. Jeg har søkt på flere jobber i Bodø og på mandag går jeg rundt med søknader ''over fjorden''.

Jeg sier til de som spør at de hadde tatt inn for mange, for det har de. Det jeg ikke sier er at det var at jeg var under medisinsk behandling som var utslagsgivende. Legen på innrykksdagen sa at jeg kunne søke igjen om to år men at jeg da stilte nederst siden det passet best med Militæret når man var litt "ung og dum". En knapp uke senere fikk jeg brev om at jeg var fritatt. Reaksjon: apatisk OK. Jeg er ikke glad og jeg er ikke lei meg, jeg legger Militærplanene bak meg og har fokus på fremtiden. Så fort jeg får tak i en jobb får jeg sjansen til å bo for meg selv. Rydde og vaske og støvsuge etter meg selv. I tillegg - når jeg er ferdig på jobb så er jeg ferdig på jobb. Ingen lekser. Mine egne penger. Penger jeg kan bruke på meg selv og endelig kan jeg be ut jenter uten å tenke på om jeg har råd til det eller spørre foreldrene mine om støtte.

 

Mamma og pappa, kan jeg låne penger? Skal ut med ei jente

I am alone.


I want someone to protect


Someone to think of


Someone to challenge my personal space


Someone to let me dominate them

But nobody know any of this because...